Anmeldelse av "Parkert"

Publisert 22.01.2018

Aleksander Huser anmelder filmene med tilskudd fra NNFS som er vist på TIFF 2018.

"Parkert"

Regissør og produsent: Fredrik Mortensen

”Parkert” er en portrettdokumentar om mannen som gikk under kallenavnet Per Parker: En rusmisbruker og kriminell som tidvis var sterkt sinnsforvirret, og som har vært velkjent for mange fra Tromsøs bybilde de siste tiårene. En type menneske på skråplanet man ser i de fleste byer, og som de øvrige innbyggerne vet at har en historie – uten at de nødvendigvis kjenner den.

Debuterende filmskaper Fredrik Mortensen ønsker altså å la oss bli bedre kjent med Per ”Parker” Andreassen, som gikk bort før filmprosjektet var avsluttet. Mens filmingen pågår er den aldrende hovedkarakteren preget av lungesykdommen kols, og forteller åpenhjertig og sympatisk om sitt røffe liv – samtidig som filmen heller ikke skygger unna at han har voldt andre mye frykt og skade.

I tillegg benytter ”Parkert” seg av noen gamle videoopptak av ham fra begynnelsen av nittitallet, som gir direkte innblikk i hvordan den yngre og forstyrrede Per Parker kunne oppføre seg i (formodentlig amfetamin-)rus.

Teknisk sett, og da særlig lydmessig, er ikke filmen perfekt, men det rufsete preget kler både tematikken og hovedkarakteren. Dessuten veies dette opp av at den er flott fotografert, med regissøren selv bak linsa.  

”Parkert” kommer også inn på at filmskaperen synes å ha en personlig motivasjon for å lage filmen, uten at det gås i detalj om dette. Noe mer behøves heller ikke å bli sagt, da det uansett er Per det skal handle om her. Samtidig som de aller fleste av oss kjenner noen med problemer og erfaringer ikke alt for ulike de som skildres i filmen – til tross for at Pers misbruk og lidelser tidvis har vært ekstreme.

Mot slutten av filmen kommer den inn på noen mer konkrete svar på hvorfor den en gang så ressurssterke Per ruser seg. Men dette er vanskelig å snakke om for ham, og avbrytes av at han heller vil komme tilbake til det senere – hvilket aldri blir noe av.  I grunnen synes jeg heller ikke dette gjør noe. For rus kan jo være så attraktivt i seg selv at man ikke nødvendigvis må komme fra vanskelige forhold eller ha en traumatisk forhistorie for å ende opp som misbruker. Dette er en lidelse som kommer i mange former, og som kan ha mange ulike (og ikke alltid like klare) årsaker.

”Parkert” har blitt en varm og humanistisk portrettfilm, som – uten sammenligning for øvrig, bør jeg kanskje si – rørte meg dypere enn den mer profilerte dokumentaren om en annen Per ved slutten av sitt liv, som fikk åpne årets festival.

Aleksander Huser

 

Denne siden benytter seg av informasjonskapsler (cookies). Du kan fortsette å bruke siden som vanlig hvis du godtar dette. Les mer om bruk av informasjonskapsler i vår personvernerklæring.

Lukk