Anmeldelse av "Atlantic"

Publisert 22.02.2017

ATLANTIC

Regissør: Risteard Ó Domnhaill

Produsent: Karl Emil Rikardsen

Dokumentaren ”Atlantic” forteller om tre fiskelandsbyer på hver sin kant av Atlanterhavet, nærmere bestemt Newfoundland, Irland og Lofoten, og hvordan disse har blitt påvirket av deres respektive nasjoners ulike tilnærming til havets ressurser de siste tiårene.

Med utgangspunkt i disse samfunnene tegner filmen et bilde av de siste tiårenes skiftende næringsinteresser og dertil hørende handelsavtaler – som gjennomgående synes å ha endt opp med langt dårligere betingelser for de irske fiskerne enn deres kanadiske og norske kolleger.

Men ”Atlantic” handler også om rovdrift og miljøødeleggelser. Etter hvert kommer den inn på spørsmålet om oljeutvinning i Lofoten, Vesterålen og Senja, hvor filmen ikke minst gir et urovekkende innblikk i konsekvensene bruken av ekkolodd muligens kan ha for livet i havet.

Dette er med andre ord en kompleks og til dels innviklet historie, som både gir historisk oversikt og diskuterer mer dagsaktuelle problemstillinger. Og det er forståelig at filmskaper Risteard Ó Domnhaill ønsker å inkludere begge deler, da ”Atlantic” til syvende og sist er en advarsel mot å gjenta fortidige feil.

Men det innebærer også at i overkant mye må forklares på relativt kort tid. Regissøren gjør en god jobb for å motvirke opplevelsen av statiske snakkende hoder med en rekke praktfulle naturbilder og effektiv bruk av diverse arkivklipp, i tillegg til at mange av de involverte uttaler seg i relevante settinger til havs. Likevel kan det være vanskelig å henge med på alt som blir sagt i denne tettpakkede filmen, og det hjelper heller ikke at flere av intervjuobjektene har nokså særpregede aksenter. (Dette er en film som nok bør vises med undertekster, noe den ikke ble på TIFF.)

”Atlantic” forteller en interessant og viktig historie, eller kanskje snarere flere interessante og viktige historier. Men selv om de ulike delene definitivt er relevante for hverandre, opplever jeg at filmen forsøker å favne over litt for mye – og at materialet kunne ha hatt enda sterkere gjennomslagskraft om det var fordelt over flere episoder i et serieformat.

Aleksander Huser