​En sang for Mursal - anmeldelse

Publisert 26.01.2016

Det lages ikke alt for mange dokumentarer for barn. “En sang for Mursal” er noe enda sjeldnere, nemlig en politisk dokumentar for det yngre publikumssegmentet. Den forteller om de to Alta-jentene Elise og Mursal, som vært bestevenner siden de var sju. Men Mursal er flyktning fra Afghanistan, og det er ikke sikkert hun og familien får innvilget opphold i landet.

Filmen gir asylpolitikkens konsekvenser et svært menneskelig ansikt, gjennom den unge jenta som opplagt kjenner seg mer hjemme i Norge enn i fødelandet hun knapt har noen minner fra. “En sang for Mursal” tar opp sitt politiske og svært dagsaktuelle tema lang mer direkte enn man kanskje skulle forvente av en film som så tydelig henvender seg til barn på deres premisser (i så måte kan den minne om den norske spillefilmen «Bestevenner»). Dette medfører mange såkalte «gullkorn fra barnemunn», som vitner om at barn har en klar forståelse av problemstillingen – og som mange voksne (ikke minst våre utøvende myndigheter) kan ha ett og annet å lære av. For eksempel er det ikke sånn at Norge kan bli «brukt opp», noe Elise minner om i filmen.

De voksne i salen kan muligens etterlyse litt mer informasjon om den privatinitierte juridiske prosessen som gir filmen en lykkelig og bevegende slutt. Men å gå mer detaljert inn på dette, hadde sannsynligvis brutt med filmens beundringsverdig rene og velfungerende premiss om å la de unge være både hovedkarakterer og målgruppe.

I en tid hvor Norge forstemmende nok har en integrerings- og innvandringsminister som synes å mene at godhet er et slags tyrannisk onde, er det bare å håpe at «En sang for Mursal» blir sett og hørt av mange.

Aleksander Huser