Anmeldelse "Horungen" av Aleksander Huser

Publisert 15.02.2017

Regissør: Knutte Wester

Produsent: Therese Högberg

Allerede fra filmens anslag, hvor moren drar henne ut på et frossent vann for å drukne både seg selv og den lille jenta, er det åpenbart at dette ikke er noen utpreget lystig beretning. Gjennom oppveksten er Hervor innom barnehjem, forsterfamilier og fattighus, i en historie som tidvis kan føles som en skillingsvise, der lyspunktene er få og kortvarige.

Likevel er den ikke fullstendig blottet for håp, da Hervor ikke bare levde lenge nok til å fortelle sitt barnebarn om disse erfaringene, men også viet hele sitt voksne liv til å kjempe for kvinners rettigheter.

Westers bilder er imponerende, både i omfang og kvalitet. Men filmen benytter seg også av en del gamle filmopptak som drar oss ytterligere inn i denne tiden, samtidig som den subjektive opplevelsen forsterkes av at skuespiller Inga Landgré fungerer som den nå avdøde hovedpersonens fortellerstemme på lydsporet.

Denne narrasjonen tar seg god tid, noe som for så vidt gjør at man rekker å ta inn Westers betagende akvareller og tusjtegninger. Men også filmmusikken og det kreative lydbildet for øvrig understreker alvoret på en måte som gjør at filmen til tider kan bli i overkant tungt og trykkende, i og med at innholdet i utgangspunktet er mer enn alvorlig nok.

Til gjengjeld er det svært rørende når vi mot slutten får se faktiske opptak av Hervor som gammel. Og Wester skal uansett berømmes for sin særegne og estetisk sett utsøkte gjengivelse av hennes sterke historie, i en film som ikke bare levendegjør forholdene i Skandinavia på en tid som ikke er alt for langt bak oss, men som også er en relevant advarsel mot lignende stigmatisering og utstøting av mennesker i dag.

Aleksander Huser