Anmeldelse "Nowhere to Hide" av Aleksander Huser

Publisert 15.02.2017

I den IDFA-vinnende ”Nowhere to Hide” har regissør Zaradasht Ahmet latt sykepleieren Nori Sharif filme livet i Nord-Irak etter at de amerikanske styrkene trakk seg ut i 2011. Opptakene er gjort i de fem påfølgende årene, og gir med det et sjeldent innblikk i utviklingen i det voldsutsatte området kalt ”dødens triangel”.

Regissør: Zaradasht Ahmet

Produsent: Mette Cheng Munthe-Kaas

Den innledende optimismen blir raskt erstattet av en forverret og stadig mer kaotisk situasjon, hvor det er umulig å vite forskjellen på venn og potensielt dødelig fiende. Og etter hvert som det eskalerende trusselbildet nærmer seg Nori og hans egen familie, går han fra å være en dokumenterende observatør til å selv stå i midten av begivenhetene som filmens hovedkarakter.

”Nowhere to Hide” forsøker ikke å forklare alle de bakenforliggende konfliktene i landet, men fokuserer isteden på menneskene som rammes av dem. Først gjennom hans møter med ofre for tidligere angrep og herjinger, og deretter gjennom Noris egne opplevelser – i filmens siste del også som flyktning.

Til tross for sin manglende erfaring med mediet, utviser den sympatiske hovedpersonen og fortelleren en beundringsverdig evne til å fange selv svært dramatiske hendelser med kameraet. Men filmen inkluderer også lysere og mer hverdagslige stunder, som gir tiltrengte pustepauser – samtidig som de understreker tragediens omfang. Alle disse elementene bidrar til at ”Nowhere to Hide” også imponerer som helhetlig filmfortelling.

”Nowhere to Hide” er en opprivende og tidvis svært ubehagelig film, som kommer tett på mange av krigens og terrorens konsekvenser. Og som ikke bare er en unik dokumentasjon av tilstandene i dette området, men også en intens og gripende førstehåndsberetning om å bli drevet på flukt fra det som en gang var ens hjem, uten å vite hvor man kan finne trygghet.

Aleksander Huser