Anmeldelse "Burma Storybook"

Publisert 23.01.2018

Aleksander Huser anmelder filmene med tilskudd fra NNFS som er vist på TIFF 2018.

Burma Storybook

Regissør: Petr Lom
Produsent: Corinne van Egeraat
Norsk coprodusent: John Arvid Berger/JAB FIlm

Poesi har alltid vært viktig for befolkingen i Myanmar (tidligere kalt Burma), fortelles vi i dokumentaren ”Burma Storybook”. Ikke minst har dikt gitt mulighet til å uttrykke kritiske tanker i de mange årene landet har vært under diktatorisk regime.

I denne nederlandsk-norske produksjonen gir regissør Petr Lom og hans produsent/medforfatter Corinne van Egeraat et innblikk i dagens Myanmar, med utgangspunkt i landets poesitradisjon og dens utøvere. ”Burma Storybook” tegner et bilde av en nasjon i dramatisk endring, med blant annet turisme, kvinnefrigjøring og demokrati i anmarsj, men som fortsatt står ovenfor betydelige utfordringer.

Tittelen må sies å være en smule misvisende, da filmen ikke er utpreget narrativ i klassisk forstand. Isteden tar den selv form av et filmatisk dikt, hvor sekvensene er mer assosiativt klippet sammen. Den aldrende poeten og dissidenten Maung Aung Pwint fungerer riktignok som et slags nav for fortellingen, men vi møter også mange andre av landets poeter og deres lyrikk, som ofte gjengis på lydsporet. I tillegg inneholder filmen en rekke scener som gir mer impresjonistiske inntrykk av livet og naturen i Myanmar, og som utgjør en form for visuell poesi – praktfullt fotografert av regissør Lom selv.

De norske coproduksjonsbidragene er å finne på lydsiden, deriblant stemningsfull og særegen musikk av Geir ”Biosphere” Jenssen. Med fare for å virke i overkant patriotisk, vil jeg trekke fram dette soundtracket som noe av det aller sterkeste ved ”Burma Storybook”. (Om det ikke allerede er det, bør det gjøres tilgjengelig for salg og strømming.)

Men selv om det er fristende å si at filmen har en form som passer ypperlig til sitt innhold, er jeg ikke helt overbevist om at den valgte formen er den beste måten å formidle dette innholdet på.

Her er det nemlig mye jeg gjerne vil vite mer om, både hva angår Myanmars historie, hvordan poesien faktisk har fungert som talerør for opprør, og om de ulike dissidentpoetene, flere av dem med bakgrunn som politiske fanger. Den poetiske tilnærmingen kommer imidlertid ofte i veien for denne informasjonen, samtidig man også kan få følelsen av at ønsket om å inkludere en del slike opplysninger holder filmen tilbake fra være et fullstendig fritt filmdikt.

”Burma Storybook” er en betagende og tidvis fascinerende filmopplevelse, men burde nok enten ha vært mer konvensjonell i sitt uttrykk, eller beveget seg enda lenger ut i det poetiske. Sannsynligvis ville begge retningene ha ivaretatt det politiske aspektet, integrert som det er i denne dikttradisjonen.

Aleksander Huser

Denne siden benytter seg av informasjonskapsler (cookies). Du kan fortsette å bruke siden som vanlig hvis du godtar dette. Les mer om bruk av informasjonskapsler i vår personvernerklæring.

Lukk