Centarium

Publisert 27.01.2020


Regissør og produsent: Aleksander Johan Andreassen

I starten kan Centarium gi inntrykk av å være en dokumentar fra et kjøpesenter, men snart blir det mer enn åpenbart at filmen i stor grad er fiksjon. Ikke desto mindre er den angivelig filmet i åpningstiden på noen slike sentre i Mo i Rana.

Den nokså løse handlingen dreier seg om en utstillingsdokke som våkner til live, som er spilt av en skuespiller, men filmet med time lapse-effekt som gir bevegelsene hennes et robotaktig, mekanisk preg. En parallell hovedkarakter er en skinnjakkekledd mann som er i dialog – eller snarere monolog – med ulike kunder, hvor han blant annet snakker om vår tids materialisme og utfører et slags sanseeksperiment. Vi hører også hans betraktninger som Voice Over, i kombinasjon med en engelsk «intercomstemme» som leser opp det slutteksten røper er utdrag fra markedsanalyser for kjøpesentre.

I TIFFs programomtale heter det at Centarium «utforsker det norske kjøpesenteret som et kulturelt, sosialt og estetisk fenomen», men ikke alle av disse aspektene framstår like klart når man ser filmen. Det sistnevnte poenget kan dog rettferdiggjøre at bildene tidvis er kalde og sterile, og følgelig ikke alltid noen estetisk nytelse. Men det skal også sies at filmen innehar en viss visuell oppfinnsomhet, og med sin eksperimentelle og lekne hybridform passer den godt inn i Overdrive-seksjonen på Film fra Nord-programmet, hvor den altså ble vist.

Om man velger å være veldig direkte i sitt budskap av typen «våre eiendeler ender opp med å eie oss» kan det fort føles en smule banalt, selv om påstanden kan være aldri så riktig. Noen slik overtydelighet kan ikke Centarium anklages for, til tross for at det ikke er helt søkt å tolke deler av innholdet som en advarsel om at vi har blitt massekonsumerende roboter.

Tvert imot opplever jeg at filmen er ment å være litt «all over the place», samtidig som den ønsker å sette i gang mer og mindre høytflyvende tanker hos tilskueren om konsum og forbrukermentalitet – samt kjøpesenteret som sosial møteplass. Flere av ideene som presenteres her er fascinerende, og konseptet med å lage en så ukonvensjonell film midt i mylderet av faktiske kjøpesenterkunder er unektelig spennende.

Like fullt kunne nok Centarium ha tjent på en litt strengere redigering av sitt idémangfold både i manus- og klippearbeidet, som styrte tankeprosessene våre i en tydeligere retning. Til tross for at noe av filmens styrke er at man ikke nødvendigvis blir helt klok på den.

 Aleksander Huser

Denne siden benytter seg av informasjonskapsler (cookies). Du kan fortsette å bruke siden som vanlig hvis du godtar dette. Les mer om bruk av informasjonskapsler i vår personvernerklæring.

Lukk