Katja drømmer om å våkne

Publisert 08.02.2022

Truls Krane Meby har gjort seg bemerket som et åpenbart talent med flere sterke kortfilmer, deriblant Skårungen-vinneren God maskingeværlyd fra 2014. Nå spillefilmdebuterer han med Katja drømmer om å våkne, der han nok en gang viser solid grep om både form – som gjerne beveger seg utenfor det konvensjonelle – og fortelling.

Filmen handler om den unge, tyske kvinnen Katja (utmerket spilt av Leonie Rainer), som bor i Berlin med sin norske kjæreste (Lasse Holdhus), og sliter med å få regningene betalt og hverdagen generelt til å gå rundt. Hun drømmer om forandring av seg selv og verden for øvrig, i tråd med hvordan narrasjonen og hovedpersonen jevnlig påminner oss om den stadig mer overhengende klimatrusselen.

Gjennom hva noen vil anse som overdrivelser, skildrer filmen et hektisk og egentlig ganske gjenkjennelig hverdagsliv, med alle våre (for å låne en treffende formulering fra omtalen i festivalprogrammet) digitale distraksjoner – og ikke minst den evinnelige blandingen av små og overveldende svære utfordringer, som kanskje i vel så stor grad preger samtiden.

Etter hvert skal handlingen romme en reise til Lofoten, hvor kontrasten til det frenetiske bylivet understrekes i stil så vel som stemning. Her får filmen noen mer mytologiske aspekter, men også noen klarere komiske elementer i Katjas møte med kjærestens norske familie.

Katja drømmer om å våkne inneholder utstrakt bruk av fortellerstemme som gjengir hovedkarakterens tankestrøm, og siden dette i tillegg er en intens og tidvis humoristisk film, er det ikke unaturlig å sammenligne den med Ole Giævers Mot naturen. De to filmene oppleves likevel ikke som spesielt like, kanskje først og fremst fordi Meby har valgt et nokså annerledes visuelt uttrykk – for ikke å si flere annerledes visuelle uttrykk.

Filmen benytter seg nemlig av mange ulike formgrep, noe som passer ypperlig til kaoset den beskriver, og følgelig ikke kjennes unødvendig forstyrrende eller sprikende. Noen av sekvensene med voice over kombinert med hyppige klipp kan føre tankene til Mebys Tidskapsel-bidrag Elastisk tid, men her er blant mye annet også innslag av animasjon. Disse er først relativt diskrete, men fungerer like fullt som forvarsler om en langt mer framtredende – samt heftig og original – animasjonssekvens som inntreffer rundt filmens klimaks.

Selve filmens sluttscene kan imidlertid oppleves litt antiklimaktisk. Riktignok er det ikke enkelt å se for seg en avslutning hvor Katja finner en slags løsning på alle sine problemer – og det ville heller ikke føles riktig, siden noen av problemenes har så gedigne dimensjoner. Men selv om den valgte slutten på sett og vis gir mening, blir den en smule lettvint, og mangler et ekstra lag eller en tydeligere retning videre som kunne gjort den mer tilfredsstillende.

Med det sagt, er det meget mulig at Katja drømmer om å våkne vil bli stående som en av årets beste norske spillefilmer når tiden kommer for å oppsummere filmåret 2022.

Opprinnelig var dette ment å være en (om enn lang) kortfilm, men prosjektet utviklet seg altså til å bli Krane Mebys første spillefilm. Katja drømmer om å våkne har blitt en svært imponerende debut, som på ingen måte framstår som noen kortfilm strukket ut for å fylle et mer kinovennlig format. (Spilletiden er da heller ikke lenger enn 1 time og 12 minutter.) Ikke desto mindre får man håpe at filmen vil få kinodistribusjon, for den fortjener definitivt et publikum utover TIFF og andre festivaler.

 Aleksander Huser