​Pil og bue - anmeldelse

Publisert 27.01.2016

“Pil og Bue” utspiller seg på et landlig senter for hesteterapi, et sted mellom fiksjon og dokumentar. Den relativt løse handlingen sveiper innom flere karakterer, men følger først og fremst en kvinne som kommer dit for å prøve denne terapiformen for første gang. Hun er spilt av skuespiller Anna Katharina Haukeland, mens de øvrige menneskene i filmen er tilknyttet gården i virkeligheten.

Filmen lar oss aldri få vite hva hovedpersonen er der for å bearbeide. Dette blir heller aldri noe savn, da filmen i likhet med terapien den skildrer snarere handler om å være tilstede i øyeblikket. Ikke uten et visst slektskap med hva man kaller «mindfulness».

Også formmessig er «Pil og bue» en film som stopper og lukter på blomstene. Eller snarere utforsker dem, med sitt nysgjerrig observerende kamera – og slik inviterer den oss i salen til selv å betrakte og utforske. Resultatet er at også vi får en nokså sterk følelse av tilstedeværelse, selv om filmen ikke i særlig grad benytter seg av tradisjonelle grep for å skape tilskueridentifikasjon.

I tillegg til de terapeutiske møtene mellom hester og mennesker, dreier filmen seg også om møter mellom mennesker – som man kan anta at har nokså ulike forhistorier. Scenene har flere anslag av humor, vel å merke uten at det blir «kleint» eller ubekvemt, slik så mange menneskemøter på film (og da særlig kortfilm) er for tiden.

Regissør Camilla Figenschou synes dessuten å bedrive en form for utforskning av selve filmmediets muligheter, uten å gå seg bort i unødvendig selvbevisste metafilmnivåer eller trettende diskusjoner om grenselandet mellom fiksjon og virkelighet. Framfor å intellektualisere, fokuserer hun på at film som uttrykksform egentlig er svært konkret, ikke minst i en sanselig forstand.

«Pil og bue» er en dypt original og fascinerende film, som kombinerer det subjektive med det observerende på en befriende lite forutinntatt måte. Og kanskje nettopp ved å være så søkende, åpen og tilstede, treffer den midt i blinken – som noe tilnærmet «mindfulness» som film.

Aleksander Huser