SKI

Publisert 06.03.2025

Med SKI har Schirmer nå laget en kinodokumentar, der han skildrer barndomsvennen Vegard Ryes forsøk på å bestige og deretter stå på ski ned hele 27 fjell, i en flere døgn lang sammenhengende topptur. Rye er imidlertid en eksentrisk type i livsstil så vel som treningspreferanser, som ikke er lett å spore opp og lite velvillig til å ha et filmteam rundt seg. For å kunne dokumentere det Schirmer omtaler som «The Greatest Ski Tour Of All Time», må filmskaperen selv gi seg i kast med store deler av det samme ekstreme prosjektet som sin hovedkarakter.

Det merkes at Schirmer ikke bare har god trening innen skisport, men også med fengende historiefortelling. Gjennomgående er SKI drivende godt fortalt, med en leken og selvironisk tilnærming som også inkluderer filmskaperens liv og karriere – samt sponsordealer, prisvinnerambisjoner og forutsetninger for å lage denne filmen.

Formen er formodentlig velegnet til å treffe eksisterende skifilmfans, men fungerer også godt for de av oss som er mindre innvidde i sjangeren. Som seg hør og bør inneholder SKI en rekke storslåtte og pustberøvende skisekvenser (deriblant særlig ett som viser hvor potensielt halsbrekkende denne skikjøringen er), som sammen med en engasjerende historie gjør at SKI virkelig kommer til sin rett i kinosal.

Schirmer er selv sterkt tilstedeværende foran kamera og gjennom filmens fortellerstemme, og er vel så mye filmens hovedkarakter som Rye (for øvrig også i tråd med nevnte forutsetninger). Det er i seg selv ingen gal prioritering – slik Marlon Brandos mystiske Kurtz står sentralt i Apokalypse nå!, samtidig som det er Martin Sheens Willard som er filmens hovedkarakter. Men selv om eksempelet kanskje ikke er fullstendig søkt, skal vi heller ikke dra denne sammenligningen for langt. I kontrast til Brandos rollefigur, viser nemlig Rye seg å være en god del mer normal og jovial enn man kanskje kunne forvente.

Ikke desto mindre blir man nysgjerrig på Rye, og skulle gjerne ha kommet noe tettere på ham. Det går fort i svingene på mer enn en måte i SKI, og selv om den effektive og medrivende fortellerformen i all hovedsak er en styrke, kan man av og til få følelsen av at filmen haster over partier som er noe mangelfullt dekket inn – om enn av forståelige grunner. Særlig gjelder dette hvordan det oppleves å møte Rye igjen i kjølvannet av periodene når han forsvinner, samt årsakene til hans og Schirmers manglende kontakt. Men det merkes at de to har et langt og tett vennskap, som muligens også gjør at de raskt finner tilbake til gammel omgangstone.

Siden dette er en norsk film, der store deler av handlingen foregår i Norge med filmskaperens norske venner, er det kanskje litt corny at Schirmer gjennomgående snakker engelsk mens han prater til kamera eller i «voice over». Han gjør det midlertid med en sikkerhet og naturlighet, også i uttalen, som unngår at det blir awkward – for å selv ta i bruk et par engelske gloser her. Og for all del: Filmen synes i vel så stor grad å sikte seg mot publikummere utenfor landets grenser, og for dem er det åpenbart en fordel å slippe å følge for mye med på undertekstene.

SKI har blitt en film som ikke bare imponerer med hva den dokumenterer, men også med hvordan den dokumenterer og formidler det. Derfor vil den også kunne begeistre flere enn de allerede svorne skifilmentusiastene der ute.

Aleksander Huser