Slipp meg inn

Publisert 28.01.2021

Regissør: Jonas Solberg Rydningen
Produsent: Anders Lidin Hansen

Kortfilmen Slipp meg inn forteller om en ung mann som kommer tilbake til faren og barndomshjemmet i nord, der han tydeligvis ikke har vært på lenge. Faren er påfallende knapp i kommunikasjonen med sønnen, og etter hvert forstår vi at gjensynet ikke bare er preget av det lange fraværet, men også av et dødsfall i familien.

Dette er på sett og vis en klassisk kortfilm, som skildrer en sår, men relativt gjenkjennelig situasjon, hvor mye ligger i det usagte og problemene med å snakke om vonde følelser. Det sistnevnte er kanskje særlig typisk for fedre overfor deres unge voksne sønner, slik det også er i denne filmen.

Slipp meg inn har troverdige, dempede skuespillerprestasjoner fra de to – ikke minst fra Anders Lidin Hansen som spiller sønnen, og i tillegg har skrevet manus og produsert filmen. Den er fint fotografert i 4:3-format, med både filmspråk og musikk som underbygger det mellommenneskelige, emosjonelle dramaet.

Jeg får imidlertid ikke helt grep om deler av fortellingen. Når faren setter seg ned etter at de er kommet inn i huset, for rett etterpå å heller skulle legge seg, føles det litt kunstig at han ikke forsøker seg på noen form for småprat – selv om det opplagt er noe han ikke ønsker å snakke om. Det kan virke passivaggressivt, men jeg oppfatter ikke helt om dette er intendert, eller om poenget med scenen først og fremst er at han vil unngå de vanskelige temaene.

Slipp meg inn etterstreber åpenbart en slags edel enkelhet, men jeg opplever at det til dels blir for enkelt, i betydningen litt for lite kjøtt på beina. Det er kanskje en smule ironisk å ønske seg mer dialog i en film som handler om manglende evne til å prate med hverandre, men jeg tror likevel at noen flere famlende forsøk på samtaler hadde hjulpet med å tydeliggjøre karakterenes motivasjoner. Og når sønnen er i ferd med å reise igjen, men isteden bestemmer seg for å bli, kunne vi ha trengt et mer spesifikt uttrykk for dette vendepunktet enn det valgte fotografiet. Her sikter jeg vel å merke ikke til dialog, men for eksempel noe i hjemmet som ville pekt mer konkret til forhistorien.

Nå høres jeg muligens mer negativ ut enn jeg er. Slipp meg inn er en velspilt og stemningsladet kortfilm som får fram sitt budskap om nettopp å slippe hverandre inn, og skal berømmes for at den ikke lener seg for mye til det uttalte. Men jeg opplever like fullt at fortellingen blir i overkant vag, og at følelsene den vekker dermed forstyrres noe av spørsmålene man også sitter igjen med.

Aleksander Huser

Denne siden benytter seg av informasjonskapsler (cookies). Du kan fortsette å bruke siden som vanlig hvis du godtar dette. Les mer om bruk av informasjonskapsler i vår personvernerklæring.

Lukk