Å øve (Practice)

Publisert 18.02.2024

Laurens Pérols spillefilm Å øve har noen åpenbare likheter med Den siste våren av Franciska Eliassen, både i form av å være lavbudsjetts-debutfilmer med utspring i Filmkunstskolen i Kabelvåg og tematiseringen av dagens unge generasjons klimaengasjement.

I Å øve møter vi den attenårige trompetisten Trine (Kornelia Melsæter), som i filmens begynnelse blir invitert til å prøvespille på Operaen om bare noen få dager. Hvor begeistret hun enn er for muligheten nekter hun å reise med fly, og legger derfor ut på en haiketur helt fra Lofoten til hovedstaden, med behov for å øve på instrumentet underveis.

Selv om en tilsvarende prinsipiell holdning mot å fly er forfektet og etterlevd av for eksempel Greta Thunberg, kan man undres over logikken når hovedpersonen også vil unngå tog fordi de er dieseldrevne, uten at vi får inntrykk av at hun begrenser haikingen til el-biler. Dette er imidlertid ingen vesentlig innsigelse mot filmen. Behovet for å begrense flytransport er uansett åpenbart, og ved å gjøre det til motor for fortellingen integreres miljøtematikk i filmen på organisk vis.

Som seg hør og bør i en «road movie» treffer hovedkarakteren på forskjellige, mer eller mindre tilfeldige mennesker underveis. Flere av disse møtene føles imidlertid litt skisseaktige, antagelig som følge av at Å øvehar vokst i spilletid fra et opprinnelig noe kortere filmprosjekt. Birollene framstår ikke som helt ferdig tegnede, og selv om dette er en utbredt utfordring for denne typen fortelling, kunne nok møtene med dem også hatt klarere funksjon utover å gi Trine ly eller skyss. At hun tok med seg mer videre fra hver av dem, slik at tilfeldige møter likevel får en narrativ hensikt. Den siste personen på veien er den som tydeligst fyller en slik dramatisk rolle, ved å først framstå som en som kan skape ytterligere motstand, men som viser seg å bli en viktig hjelper.

Samtidig er det positivt at filmen ikke fullt ut omfavner den klassiske spillefilmdramaturgien, men isteden lar siste akt preges av en kledelig åpenhet.

Den aller fremste styrken ved filmen er dens spennende formspråk, som i både lyd, bilde og klipp bryter med realismen på assosiative og nokså poetiske måter. Dette formspråket henger dessuten godt sammen med et sentralt tema i innholdet, som er nettopp det å øve.

Å øve gir en filmatisk besnærende skildring av konsentrasjonen øving krever, og hvordan man kan gå inn i en særegen «flytsone», en slags egen, indre verden, når man øver. I kombinasjon med dens påtakelige miljøengasjement, føles Å øve som en film med noe ektefølt og annerledes på hjertet, og dermed også som mer enn bare en øvelse.

Aleksander Huser