BRØDRENE JOHANSEN

Publisert 26.01.2023

Dokumentarfilmskaper Trude Berge Ottersen debuterte med "Ishavsblod – de siste selfangerne", som hun regisserte sammen med Gry Elisabeth Mortensen.

Også i hennes nye film skildres mennesker i potensielt utdøende, tradisjonelle yrker. Nærmere bestemt portretterer "Brødrene Johansen" en familie bestående av foreldre og fem brødre som driver en gård med fiske og geitehold i den lille kystbygda Kråkrøhamn. Stedets 25 innbyggere er høyt oppe i årene, ettersom de unge har flyttet til byene – med unntak av Johansen-brødrene.

Dokumentaren konsentrerer seg om to av brødrene: Idar, som tar seg av dyrene, og fiskeren Jan Ivar. I tillegg er de to foreldrene sentrale karakterer, med mor Kjellrun som et slags overhode for hjem og daglig drift. Dette oppleves som et helt riktig valg av fokus, da brødrenes handlingslinjer om henholdsvis jakten på en make og et fotobokprosjekt som dokumenterer gravstøttene til avdøde sambygdinger, både er engasjerende og sier mye om denne typen steders utfordringer med stadig synkende folketall.

"Brødrene Johansen" er lett i tonen, noe som kler filmen, så vel som familien, godt. Samtidig rommer den også mye alvor. Tilgang er som kjent essensielt i dokumentarfilm, og Ottersen kommer tett på sine karakterer, som hun følger gjennom mange år. Dermed fanger filmen mange intime og viktige øyeblikk i familiens liv, men det er faktisk også en styrke at regissøren ikke er tilstede med kameraet i noen sentrale øyeblikk knyttet til Idars stevnemøter utenfor gården. Hans blygsel og hemmelighold, samt hans påfølgende korte oppsummeringer til enten filmskaperen eller andre familiemedlemmer, forteller vel så mye som slike scener formodentlig ville ha gjort. Mens andre deler av filmen gir flere perspektiver på hvorfor det ikke bare er enkelt å bringe nye familiemedlemmer til fiskerbondegården.

Filmskaperen er mer synlig og deltakende enn i den mer konsekvent observerende "Ishavsblod", både i form av direkte spørsmål og en tidvis noe rufsete kameraføring som minner oss om at hun er der med dem. Denne tilnærmingen fungerer også utmerket.

"Brødrene Johansen" er en film med mye musikk, og i starten opplevde jeg at det nok var unødvendig mye av den i noen scener, vel å merke der den er ment å ligge i bakgrunnen. Jeg er imidlertid ikke sikker på om dette egentlig er en innvending. Musikken er nemlig en vesentlig bidragsyter til filmens fine stemning, som muligens kan kalles bittersøt – og den er av meget høy kvalitet. Dessuten skal både komponist Ville Langfeldt og regissøren berømmes for ikke å henfalle til overdrevent følelsesladet musikk i filmens tristere partier.

I likhet med menneskene den portretterer, er "Brødrene Johansen" en svært sjarmerende film. Men den er også genuint rørende, og gir et nært og stadig aktuelt innblikk i problemer og dilemmaer som preger tradisjonelle familiegårder og små kystsamfunn.

Aleksander Huser