Diagnonsense

Publisert 18.02.2024

Regissør: Ane-Martha Tamnes Hansgård
Produsent: Mattima Films ved Andrew Grant og Øyvind Nyborg Gregersen

Allerede ganske tidlig i tenårene fikk filmskaper Ane-Martha Tamnes Hansgård sine første psykiatriske diagnoser, og i løpet av de neste femten årene skulle det bli mer enn ti av dem. Det kan jo tyde på at psykiatrien med sin diagnostisering ikke akkurat er noen eksakt vitenskap, og i den personlige dokumentaren Diagnonsense stiller hun spørsmål om diagnosene aller mest har vært en form for tvangstrøye og en vei til unødvendig medisinering.

ane-marta-still-diagnonsense.png#asset:2305:artikkel

Tamnes Hansgård har arbeidet i mange år med filmen, hvor hun også benytter seg av familievideoer og andre opptak fra oppvekst, ungdomstid og senere. Arkivmaterialet flettes sammen med nye opptak på utmerket vis, ofte med kreative visuelle grep. Dette er ikke mindre imponerende med tanke på at filmskaperen forteller sin egen, høyst personlige historie, og trolig lett kunne ha mistet noen mer overordnede perspektiver på historiefortellingen.

I så måte står det også respekt av at ikke alle vanskelige historier er inkludert, ifølge hennes egen fortellerstemme. Like viktig som åpenheten er formidlingen, som ikke nødvendigvis tjener på at alt skal med. Det er dessuten positivt at tonen i Diagnonsense er noe lettere enn man kanskje kunne anta.

Dokumentaren gir ikke desto mindre nærgående skildringer av flere åpenbart smertefulle erfaringer, og retter søkelys på diagnostisering som utskiftbar «ferskvare» og konsekvensene av dette. Ikke minst i form av ulike medikamenter og vanskelighetene med å slutte med dem, men også hvordan diagnosene kan komme i veien for forståelse og aksept av seg selv. Hovedpersonen kunne muligens ha gått noe mer konkret inn på hva som får henne til å tvile på diagnosene hun tildeles, framfor at skepsisen hennes først bare gjengis av behandlerne. Men etter hvert som antallet diagnoser øker, blir det smått absurde ved dette uansett åpenbart.

I sin søken etter andre vurderinger oppsøker Tamnes Hansgård diverse fagpersoner og terapeuter i USA, deriblant en som bedriver sjamanistisk praksis. Uten at sammenligningen skal dras for langt, kan man få assosiasjoner til en viss amerikansk sjaman her i Norge, som ikke alltid kommer med like konstruktive råd. Men personen i filmen synes i hvert fall å ha gitt henne et forløsende perspektiv, i all sin befriende enkelhet.

Den siste delen av filmen, som omhandler løsrivelsen fra diagnosene og medisineringen samt livsendringer i kjølvannet av dette, kunne dog ha vært noe mer utdypet. Filmen peker riktignok på flere medvirkende faktorer, men jeg savner å få et litt klarere eller mer fullendt bilde av frigjøringen når den endelig kommer. Ikke for å få enkle svar, men nettopp fordi man fornemmer at erkjennelsene og løsningene er komplekse.

Diagnonsense er like fullt en sterk og engasjerende fortelling om å finne tilbake til seg selv, som noe annet enn sin diagnose – eller sine flerfoldige diagnoser. Snarere enn å sette en bastant diagnose på psykiatrien som like mislykket for alle, bidrar filmen til en betimelig og viktig debatt – med et tankevekkende, selvopplevd eksempel på at systemet som er ment for å hjelpe, også kan gjøre det motsatte.

Aleksander Huser

Denne siden benytter seg av informasjonskapsler (cookies). Du kan fortsette å bruke siden som vanlig hvis du godtar dette. Les mer om bruk av informasjonskapsler i vår personvernerklæring.

Lukk