Oahpes Bahá
Publisert 06.03.2025
Kortfilmen Oahpes Bahá er regissert av Vegard Bjørsmo og Silje Burgin-Borch, som også er serieskapere av den samiske NRK-serien Oro jaska. Jeg må medgi at jeg ikke har sett serien, men selv om kortfilmen synes å omhandle noen av de samme karakterene som serien, fungerer den uansett som en frittstående film/fortelling.
Her møter vi 17-årige Elli Anne (Eila Ballovara Varsi) fra Karasjok og hennes tanker om seg selv mens hun står overfor ulike utfordringer, ikke minst knyttet til den jevnaldrende Issát (spilt av regissør Bjørsmo). Tankene formidles av hovedkarakteren som en slags dialog til seg selv, og da både til den nåtidige tenåringsversjonen og som barn. Samtidig fletter filmen på fint vis inn scener fra da Elli Anne og Issát var små, uten at dette bryter opp det gode drivet i nåtidshandlingen.
Selv om fortellerstemmen kanskje er i overkant framtredende i starten av filmen, fungerer grepet gjennomgående veldig godt. Filmen omhandler forventinger og press, både eksternt og internalisert, og voice over-narrasjonen bidrar særlig til å framheve presset Elli Anne legger på seg selv.
Mye av dette presset dreier seg om forventinger til egen samisk identitet. Jeg får ikke nødvendigvis fullstendig tak på dette aspektet, men formodentlig er det mye her som samisk ungdom vil kjenne seg igjen i. Ikke desto mindre framstår Elli Annes utfordringer i stor grad også som gjenkjennbare for ungdom fra mange land og kulturer, og det er i seg selv en styrke ved filmen.
Det kan virke som at egentlig Issát foretrekker gutter, noe som øker Elli Annes usikkerhet. Også denne usikkerheten hos hovedkarakteren er relaterbar.
Venninnen hennes er på sin side en pådriver i retninger som Elli Anne ikke er komfortabel med, og filmen kunne muligens ha fått et klarere dramatisk klimaks om venninnen også mer direkte hadde pushet henne til det hun til sist ender opp med å gjøre. Men på en mer subtil måte, er det vel stadig det venninnen gjør.
Like fullt introduserer filmen en del ulike elementer som påvirker hovedkarakteren, uten at det føles helt klart hva som er avgjørende for utfallet. Samtidig er det kanskje også et poeng at det er mer enn en avgjørende faktor.
For det dreier seg uansett ikke bare om ytre press, og sluttscenen får fram at det egentlig er seg selv Elli Anne aller mest må forholde seg til – på godt og vondt. I det ligger det også mer til ettertanke hos publikum, og et sårt budskap om illusjoner som brister.
Aleksander Huser