Sau (Woolly)

Publisert 18.02.2024

Sau-stillbilde.png#asset:2296:artikkel

Regissør: Rebekka Maria Nystabakk

Produsent: f(x) produksjoner AS ved Benedikte Bredesen

Det har blitt sagt at sauer er ålreite dyr, og det gir da også dokumentarfilmen Sau klart inntrykk av. I filmen følger regissør Rebekka Nystabakk sin søster Rakels overtagelse av familiens småbruk med sauehold på en liten bygd i Nordland sammen med kona Ida. For det i utgangspunktet urbane paret er dette åpenbart en stor omstilling, men de pensjonerte foreldrene, som også er sentrale karakterer i filmen, fortsetter samtidig å bistå med driften.

Filmen har flere tematiske likheter med Trude Ottersens Brødrene Johansen, som ble vist på TIFF i fjor og fikk norsk kinodistribusjon, slik Sau også har. Filmene føles likevel ikke for like. Der Ottersens film i større grad omhandlet den potensielle utdøingen av små bygdesamfunn slår Sau et mer rendyrket slag for tradisjonelle småbruk inn i framtiden, i tillegg til at personlige utfordringer utover selve gårdsdriften stod mer sentralt i Brødrene Johansen.

Av og til blir dokumentarer sterkere om konflikter oppstår mellom menneskene som skildres, naturligvis uten at man dermed ønsker dette for de involverte. Med fare for å røpe litt mye er det lite slikt å spore i Sau, til tross for at man innledningsvis ser for seg at ulike problemer av denne arten kan oppstå. Det er dog ikke noen svakhet ved filmen, som da også omtales som en «feelgood»-dokumentar.

Selv om Rakel er filmens hovedkarakter, er ektefellen Ida påfallende lite framtredende, også sett i forhold til Rakels foreldre. For alt jeg vet kan hun selv ha ønsket en mer perifer deltakelse i dokumentaren, men man kan savne å bli noe bedre kjent med Ida, ikke minst fordi livsendringen må være enda mer dyptgripende for hennes del. Dersom Ida – og her bør man muligens advare igjen om en aldri så liten «spoiler» – hadde større problemer underveis med livsvalget, ville det imidlertid ha vært mer nødvendig å gi henne en større rolle. Isteden skal det vise seg at hun ikke har så store problemer med det, og dette skaper det kanskje også mest rørende øyeblikket i filmen. Det er ikke sikkert at det ville ha vært like sterkt om vi fulgte henne tettere og følgelig visste mer om hva hun føler og mener.

Sau inneholder nokså mye dialog – ikke i form av «snakkende hoder»-intervjuer, men scener der de involverte forteller om det de opplever og utfører. Grepet fungerer godt for å gi innblikk i tanker og gjøremål, men det er like fullt positivt at filmen gir rom for mer stillhet i andre halvdel, når behovet for denne typen informasjon dessuten er mindre. Dokumentaren inneholder flere betagende bilder av landskap og sau som i tråd med dette vies noe mer plass etter hvert, inkludert dronefoto og det nært sagt obligatoriske nordlysmotivet.

Dermed unngår Sau akkurat å bli for overlesset med forklarende prating, og får en helhetlig sett finrytmekomposisjon – hvor filmen faller mer til ro etter hvert som hovedpersonene gjør det samme i sin nye tilværelse.

Aleksander Huser

Denne siden benytter seg av informasjonskapsler (cookies). Du kan fortsette å bruke siden som vanlig hvis du godtar dette. Les mer om bruk av informasjonskapsler i vår personvernerklæring.

Lukk